Endelig hjemme, det er kjempe deilig å være hjemme igjen. Nå sitter jeg i stua sammen med verdens beste mamma og pappa. Og det er ikke noe annet sted jeg heller vil være. Merker hvor utslitt jeg er etter alt og gårsdagens stress, nå er det bare å hvile for å komme på på pluss igjen. I dag hadde jeg min første dag som landmåler-assistent, følte meg rå i gule arbeidsklær. Takker London for fine dager og mye lærdom :)
<3
Min superlange uke i London. Jeg har rukket og oppleve masse, med både tårer og latter. Ingen tvil at nå som jeg liker meg bedre her, at jeg skal tilbake. Nå blir det hjem igjen på mandag, tilbake til mitt normale liv. Jobbe normalt som alle, tilbake til barnehage, landmåler-assistent og alt mulig av normal jobb, eller hva jeg finner ut av, gjøre min greie i Norge når det gjelder modellering og alt annet. Se ann alle mulighetene jeg har. Og sette meg selv i finneutavhvaduviltorturboksen. Kanskje jeg drar tilbake til London om 2-3 måneder, eller et annet sted? Nå har jeg mer erfaring, og nå vet jeg litt mer av hva jeg går til. Har lært utrolig mye på den uken her. Er såååå glad for det!! Nå vet jeg mere av hvordan jeg kan nå målene mine, og det finnes mange forskjellige måter og gjøre det på. Flyet mitt går i morgen kveld. Gleder meg til å svette rundt igjen med kofferten og den store baggen. Som faktisk har begynt å revne. Den er like sliten som meg, jeg har også følt hodet mitt har holdt på å revne de siste dagene. Så det er ikke annet og gjøre enn og ta taxi, Stansted er en time unna.. Det blir billig tur. JAH. Men alt i stedenfor buss, undergrunn og alt av frem og tilbake, trapper bære inn, bort, opp og ned. Trangt, vente og satse på du får plass. Du mister baggasjen på bakken og må styre så altfor mye med og få den opp igjen, kl går og en uke seinere står du fortsatt stresset midt i London og lurer på om du rekker flyet. Det skal ikke skje meg. Jeg har vært flink til å være forberedt i det siste! Kofferten er i grenseland til å tåle noe mer av ekstra trykk og bevegelser. Så hadde jeg hatt gaffateip hadde jeg sett rååå ut i morgen:D
Når jeg merker hvor mye bedre jeg trives nå burde jeg såklart blitt her lenger. Men nå ble det ikke sånn. Neste gang. Man må prøve og feile, prøve og feile helt til man merker det blir riktig. Det er tydeligvis sånn jeg må gå frem. Jeg har masse minner herfra, og føler jeg har vært her i et år, haha. Føler jeg har blitt trygg på London og kjenner byen allerede. Det er helt utrolig! Oslo blir herved ingenting. Og hva blir Stokke nå da? Åååå. Haha, kjære lille Stokke <3
Okey. Jeg skulle på kino, dro for å se Carnage. Det er det dårligste jeg har sett. Selvom det er kjente flinke skuespillere. Hele filmen var en scene. Hele filmen var i et hus hele tiden. DE GIKK ALDRI UT AV HUSET! Trur det var et teaterstykke som de har gjort om til en film. Alle lo i salen, jeg satt bare og var døds irritert. De gikk virkelig aldri ut av det huset. Forstår ikke sånt. Det er ikke gøy. Jeg liker tydeligvis ikke teater. Sært!
Typisk turist. Måtte jo bare.
Har slengt meg litt rundt i en dyrepark her nede. Er det en dag man ikke noe å gjøre, må man finne på noe å gjøre!
Lykkelig når jeg så dette, hvem blir ikke fasinert av verden vakreste skapninger. Tigere.
Piraya, tok på glasset. Selvom det stod at jeg IKKE skulle gjøre det. RÅTT.
For de som ikke visste det. Jeg er livredd for gresshopper. Men det er også det eneste jeg er redd for når det kommer til dyr. Eller insekter. Gresshopper er inte cool. Prøver du og fange de henger de fast i hånden din, og de vil ikke av. Skrekk barndomsminner.
Luksus leiligheten! Første rommet jeg fikk var ikke like bra som dette, og badet var heller ikke noe å skryte av. Det trenger ikke se perfekt ut, men det burde være rent. Og det var ikke det første akkurat. Men nå kommer jeg fra et ekstremt rent hjem. All credz til mami. Jeg forflyttet meg selv til et annet rom med en gang hun ene flyttet ut. Så dere må ikke tru jeg har klaget på det rommet og det badet her, haha. Jeg er ingen DIVA. For dette var supert! Hhhhhåper jeg får det samme om jeg kommer tilbake, trives har så mye å si.
Typisk Londonguurl. Det er så mye forskjellige stiler her, pushed TO THA EXTREMEEE! Elsker alle ville outfittene, ingen tvil om at London er en fashionby. Forresten, de er også ekstremt høfelige her. Egentlig altfor høfelige, hvis noen tilfeldigvis bare får sett på deg så sier de nærmest “Im so sorry!!!!!!!”. Men med tanke på en annen situasjon. Jeg var på shoot, så plutselig begynner det å lukte ganske surt når stylisten stod og fikset meg. Yess da, hun slapp en liten en hun. Og den var IKKE USKYLDIG, JEG DØDE. Luktet alt annet enn blomster, var heller fårikål, det var ett sekund fra jeg spurte om hun kanskje hadde farted? Hadde ikke kostet meg en kalori og spurt. Men om hun hadde sagt nei kunne det blitt litt rart? “Really??? Oh yes i think you diiiid, oh yes you did lady!! HAHAHAH.” Så ler bare jeg. Som ofte skjer. Droppet hele situasjonen. Rart hun ikke sa “Im so sorryyyy!!!”, de sier jo sorry til alt annet. Det er bedre og spare sorry til de gangene man virkelig burde si det, kanskje som nå? Ellers mister det hele betydningen sin.
Modelllunsj på shoot? Hurra for høy forbrenning!!!!!
Det var valentinesday forje uke, jeg gjorde det beste ut av det og dro på kino med disse to karene. Møtte de bare på gata og dro de med meg. Reddet meg selv og resten av kvelden. Lettttt
Skal poste resten av alle egobildene så fort jeg får tid. Nei det er faktisk ikke fler, men har masse bilder fra fredagens bytur. Det var litt av en natt. Utelivet i London er ikke så annerledes fra Oslo faktisk, mye av det samme. I kveld er det Kristian Aandevik show og afterpardy, så blir nok noen snapshoots derfra også. OPPDATES SOON AS POSSIBLE. Ha en super søndag alle herlige mennesker!!!! SÅ KOMMER JEG HJEM I MORGEN. HURRA!
(Jeg sa jeg skulle skrive i går, men ble i dag. Klokken er en time tilbake her, så jeg skylder på at jeg ble forvirret av det. Eller bare at jeg faktisk har vært opptatt med og ha det hyggelig her nede? Historien på hva som har skjedd kommer her.)
Har ikke annet og si enn at jeg er merkelig. Eller så er alle mennesker laget sånn?(håper ikke det for andre sin del). Jeg bestemte meg vel egentlig ordentlig på søndagskveld at jeg skulle hjem. Allerede mandagen begynte hodet mitt og vippe over på at jeg skulle bli??? Var akkurat som om når jeg forstod at jeg faktisk bare kunne bestille flybilett og dra hjem på under 2 timer, så roet alt seg. Jeg ble kjempe glad igjen. Og har vært kjempe glad siden. Jeg har hatt det kjempe bra de siste dagene, eller blir vel nesten bedre å si timene, for her går det opp og ned. Jeg har blitt kjent med flere, sett meg rundt her og der, og fått et helt nytt syn på London. Jeg elsker Harry Potter bussene, har sittet alene på tur til fotoshoots og castinger i andre etasje og smilt flere ganger nå. Hva skjedde over natten? Jeg vet jeg er vinglete. Jeg hadde det så jævelig de første dagene at jeg kunne faktisk ikke forstå at jeg kom til å bli bedre om jeg bare ventet en eller to dager til. Jeg hørte alle sa det til meg. Men føltes virkelig virkelig virkelig ikke sånn. Men var akkurat det som skjedde. Når jeg fortalte modellbyrået at jeg skulle dra hjem og at dette ikke var tid og sted for meg alikevel, lettet alt seg. Og noen timer etterpå angret jeg nesten på at jeg hadde sagt jeg ville hjem. Så utenom at jeg har hatt det heavygøy de siste dagene, har jeg tenkt helt sykt, skal jeg bli og gi det 2 uker eller skal jeg gi det 1-2 måneder? Jeg ville dra hjem med flyet nå på onsdagen som var. Og følte ikke jeg kunne holde ut frem til DET EN GANG, når det var søndagen og jeg bestemte meg for å dra. Men nå har jeg fått muligheten til å bli med på litt morsomheter til helgen, og modellbyrået har ordent masse testshoots til meg hele uken. Så gikk timene og jeg følte meg bedre og bedre. “Greit jeg blir her hvertfall til torsdagen. Hmm, skal jeg bare bli her til fredagen eller skal jeg dra hjem på mandagen?” DETTE, har jeg virkelig gått og plaget hodet mitt med helt siden søndag.
- Ringte mamma desperat første dagene: “Jeg haaaaater det her, orker ikke gi det en time til!! Funnet frem til at jeg MÅ hjem NÅ til tirsdagen eller onsdagen, helst i kveld! Det er ikkenoe for meg akkurat nå. Suttresuttre” Hilsen frøken utålmodig.
- Mandagen: “Mammaaaa, jeg er litt usikker nå. Fått det plutselig litt bedre, jeg trur jeg blir her litt til for å se bare.”.
- Tirsdagen: “Jeg har fått muligheten til og bli med på LFW-afterparty på fredag og Kristian Aandevik show på søndag, også har jeg blitt kjent med flere plutselig? Så da burde jeg bli til mandag. Da får jeg hvertfall med meg DET før jeg drar.”
- I DAG: “Jeg burde bare kanskje bli her ut tiden kanskje?? Begynner å trives jeeeg, det har blitt mye bedre…… Men hater alle de castingene jeg må gjøre heletiden, så kan det ofte være du ikke får jobbene heller, og kommer til å savne dere hjemme enda meeer, savner dere skikkelig når jeg vet jeg ikke kan dra til dere når jeg vil. Og savner dere sikkert ekstra også fordi jeg er usikker på modellivet i utlandet nå. Mammaaa ta et valg for meg nå, dette klarer jeg ikke. Vipper like over begge veier. Ææææææ”.
Okey Maiken, hva skjer??? Og HVA blir det til?! JO, jeg bestemte meg for at jeg drar hjem nå til mandagen, ogsååå får jeg heller komme tilbake en måned eller to seinere om jeg virkelig angrer når jeg kommer hjem igjen. Nå har jeg vinglet så mye frem og tilbake, og det startet med at jeg overhodet ikke hadde det bra(var jo nær døden, eeeeh), så da er det best og dra hjem nå, sette meg litt ned å virkelig finne ut av hva jeg vil fremover. Denne ene og den halve uken har lært meg enormt mye om så masse. Noen ganger blir de enkleste valgene de vanskeligste!
For en hjernetrimmaraton. Jeg er herved modellproffessor.
Jeg har vært i London i 5 dager nå. Jeg sliter fortsatt meg å finne roen i meg, selvom klumpen i magen går opp og ned. Jeg har fått igjen matlysten som alltid er så sinnsykt stor hjemme i Norge. Har forstått hele undergrunnsystemet og busssystemet. Kommer jeg aldri til å glemme, med tanke på hvor nervøs jeg var for det før jeg kom hit. Men det gikk fort. Allerede vært på 5 castinger helt på egenhånd og funnet frem alene rundt omkring i hele London føles det ut som. Prøvd og dra ut alene også for å se meg rundt og “kose” meg og nyte omgivelsene, også dratt for å møte søte Julie Malvik som jeg egentlig ikke kjenner så godt. Det har hjulpet masse, men ikke nok. Det er ikke tid og sted. Jeg kjedet meg veldig hjemme i Norge en periode og gledet meg helt sinnsykt til å dra utenlands igjen. Nå som jeg har kommet hit har jeg plutselig ingen glede av det. Alt har blitt snudd helt om. Føler å nå toppen ligger så langt foran meg når jeg ser hvor utrolig mange jenter jeg må konkurrere mot på hver eneste casting. Kanskje jeg må flytte rundt, og bo rundt omkring alene i 2-3 år før jeg KANSKJE får en superkontrakt og KANSKJE tjener litt penger. Om du får jobber, tar modellbyrået nesten halvparten til leilighet du bor i og visittkortene de lager til deg+++. Jeg synes ikke det er værdt det, og være så mye alene uten de jeg virkelig elsker og de som virkelig står meg nærmest i hverdagen min. Jeg er avhengig av dem. Jeg har for tiden verdens beste kjæreste, han venter hjemme og det er fantastisk. Men jeg savner han så mye og føler meg ikke like trygg i det heletatt uten han i nærheten. Dette føles veldig feil akkurat nå. Jeg har det så utrolig bra hjemme med meg selv og mine at jeg ikke vil sitte ALENE i London og dra rundt ALENE på castinger hver eneste dag og rundt i verden. Jeg vil nå toppen såklart. Men jeg vil nå toppen på en annen måte. Hvem har sagt at du må nå toppen på den hardeste måten når det faktisk går ann og unngå det? “JEG JOBBET SOM MODELL I 10 ÅR OG I LØPET AV DE ÅRENE SPISTE JEG BARE PÅ 5 AV DE, JEG GRÅT HELETIDEN OG KUNNE IKKE VÆRE MED FAMILIEN MIN NÅR JEG ØNSKET DET I DET HELETATT. FIKK ET PAR VENNER SOM ERSTATTET DE HJEMME(ja særlig…) OG TJENTE IKKE MINE FØRSTE KRONER FØR ETTER DET FØRSTE ÅRET, FORDI JEG MÅTTE BYGGE BOKEN MIN!!! MEN DET VAR VÆRDT DET :D :D :D :D”. Hvem har sagt at jeg MÅ satse på denne måten? Jeg skjønner de modellene som er oppvokst under vanskelige villkår hjemme. De har ikke noe stort og savne, og noe stort og glede seg over når de tenker på hjemstedet sitt. Jeg er litt bortskjemt, ja, som alltid har hatt det så bra som jeg har hatt det. Trenger hvertfall en person i nærheten av meg, som er meg veldig nær. Såpass sosial er jeg, det er sånn jeg er bygd opp. Sliter med å sitte alene i 3 timer med kun meg selv og mitt eget hode. Jeg er altfor sosial. Og trenger mine nære og kjære rundt meg. Alt fungerte i Istanbul, men det var annerledes. Vi bodde mange jenter under samme tak og vi dro sammen overalt. Var flere som var i samme situasjon som meg. Jeg møter ingen modeller fra Norge noen gang, de jeg møter er engelske og bor i England, og har bare dratt inn til London over en periode. Som om jeg skulle dratt inn til Oslo en måned eller to. Det er jo null stress. Ellers så har vi de jentene fra Milano, de har reist flere ganger, elsker det og er hardbarket krigermodeller. Starte fra å bo hjemme til og dra til London. Den vanskeligste modellbyen i hele verden. Ok, jeg har rett til og føle hva jeg føler. Jeg er også fra LILLE STOKKE. Jeg elsker storbyer over et par dager. Men å BO i en storby synes jeg er helt forferdelig. Lydene, EKSOS SOM JEG HAR TOTALT NOIA FOR, trafikken, tristheten. AAAH. Send meg til varmere strøk med strand, sand mellom tærne, bølger, palmer og sol. Og selvfølgelig et kvarter/halvtime til de nærmeste shopping mulighetene. Så hadde jeg ikke gjort annet enn og gått rundt med et kjempe glis som hadde brettet seg over hele trynet mitt. Jeg har prøvd i 5 dager nå, med positive og negative tanker. Føler disse dagene har vart i en evighet og alt jeg har opplevd på så kort tid. Jeg har hatt mer en nok med å la alt synke inn, så jeg har ikke fått skrevet om noen av situasjonene jeg har havnet opp i. Leiligheten er egentlig luksus, nå som jeg har roet meg ned og ser rundt meg. Jeg har vært heldig med den. Pluss at varmen/strømmen har kommet tilbake. Jeg var veldig negativ de første dagene, sammenlignet alt med hjemme. Det er lett og være positiv når det gjelder andre, og andre sine problemer. Men når du selv føler du har blitt helt lost. Er det plutselig hardt og være dronningen over positivitet. Hvertfall når du skal kaste deg selv ut i noe helt nytt. Det er lett og selv grave seg ned. Og det har jeg gjort. Men tanken på at jeg bare skulle bestille flybilett og komme meg hjem igjen på 2 timer, gjorde meg såååå GLAD. Jeg smiler nå av tanken og hjertet mitt hopper. Det er et tegn på at jeg burde dra hjem. Jeg kan jobbe meg opp hjemme og skaffe kontakter til utlandet via Norge. Kan jobbe for å gjøre enkeltjobber i utlandet. Hvor jeg slipper ensomheten ved at jeg må bo der. Jeg kan gjøre alt på min egen måte. Jeg må ikke jobbe meg opp ute i verden. Jeg kan oppleve verden ved og reise, med en god venn eller kjæresten. Backpackertur?? Det er så mange muligheter. Det kan hende jeg kommer hjem nå og kjeder meg ihjel etter en uke. Jeg reiste hvertfall ned hit, jeg prøvde i 5 dager. Hvem bestemmer man må prøve i en uke når man merker etter 5 dager hodet sier nei? Og etter masse støtte og meninger fra alle både her og i London føler jeg at valget jeg tar nå er helt rett. Jeg vil heller kjede meg hjemme, enn og ha det ensomt og vondt her. Jeg skal gi London en sjangse til og komme tilbake. Men ikke akkurat nå. Og kanskje ikke som modell? Hvem vet, Milano kan passe meg bedre, det er mer som i Istanbul. Kanskje det blir Milano om noen måneder når jeg har funnet ut av alt inni mitt eget lille hodet? Jeg får satse på at jeg ser ok og ung ut i et par år til. Så om jeg drar hjem nå kan jeg alltids komme tilbake igjen. Jeg har hatt 2 fotohoots her, altså et bra par nye bilder til boken min. Det er gøy foran cameraet, men er alt det andre rundt, er det som ødelegger så altfor mye. Modellivet i utlandet er ikke som i Norge. Du kan være verdens tøffeste hjemme, og ha bein i nesa så det holder, men det betyr ikke at man må være like tøff og sterk når det gjelder det å reise og bo alene i et annet land. Du kan ikke sammenligne deg selv med andre. Du må gå utifra deg og ditt.
Her er sannheten. Den første dagen klarte jeg ikke å spise. Var kvalm og gråt heletiden. Jeg var livredd alt var ukjent. Du bor i en liten dritt leilighet som er iskaldt midt i London. Eller det er vel egentlig ikke en dritt leilighet, men jeg er en bortskjemt ungdom fra Norge. Du må sitte med jakken inne fordi det er så kaldt, helst hansker også. Frem til neste søndag. Er først da det kommer en mann hit for å fikse trekket fra vinduene. Modellbyrået vil spare penger og så vi får bare lov og ha på varmeovnen midt på dagen når byrået er på jobb. Ikke om kvelden. Leiligheten er i samme bygg og etasje som rommene der jentene sover på. Er 3 rom her. Umenneskelig små mener nå jeg. Nå bor det kun meg og 3 andre jenter. Du får adresser hver kveld til morgendagens castinger, du må selv gå inn via googlemaps og søke opp adressene og hvordan du kommer deg dit. Altså, undergrunn-gå-buss-gå-gå-gå-gå-gåååå. Du drar til alt alene fordi alle jentene har forskjellige castinger. Det er fort gjort og ta feil buss. Det er iskaldt ute også selvom du bruker flere lag med gensere og strømpebukser. Nede på undergrunnen får du et slag i ansiktet med kald vind som kommer hvert sekund. Castingene er på de merkeligste steder akkurat som i Istanbul. Modellene klarer ikke holde det rent her vi bor. Selvom vi er få. Så møkkete blir det fort. Det er en regel i modellbyrået at vi ikke får lov å gå inn på kjøkkenet å lage mat fra 10 om morgenen til 7 om kvelden. Det er felles kjøkken og da er modellbyrået på jobb. Så de vil ikke vi skal lage mat mens de er der. Det vil si at du MÅ ut å kjøpe deg mat hver eneste dag om du blir sulten mellom dette klokkeslettet. Da flyr pengene. Det er masse shoppingmuligheter, men jeg har trøkt full hele kofferten før jeg kom hit for og ha masse å velge i. Den har begynt å ryke i glidelås sømmene. Så jeg kan virkelig ikke handle noe. Og på denne turen skal jeg bruke mindre penger enn jeg tjener. Det er rett og slett kjempe tøft. Hittil har jeg bare en kjempe sorg inni meg og føler ikkenoe annet enn at jeg angrer på at jeg dro hit. Dette er ikke noe for meg? Jeg trenger trygge omstendigheter og lurer på om jeg ikke bare skal jobbe som modell hjemme i Norge. Har du nok kontakter der kan du tjene nesten mer penger i Norge. Det er masse tanker i hodet mitt nå og jeg føler meg helt tom og fjern. Har en fantastisk kjæreste, mamma og pappa som prøver å holde motivasjonen min oppe og sier dette er en fantastisk mulighet til og oppleve verden. Og at jeg plutselig kan treffe noen og få en karriere her. Men jeg ser jo verden på en helt annet måte nå. Dette er ikke ferie. Vil jeg dette? Har jeg tøff nok psyke til dette? Du starter virkelig på bunn som alle andre modeller. Dette er overhodet ikke Top Model med norske trygge mennesker en cm bak deg. Man er flink til å tenke positivt når man er hjemme, men når man blir kastet ut i det som jeg har blitt nå. Er det faen ikke lett. Takker Julie Malvik som bor i London, trønderjenta. Hun var jeg med hele første dagen min, uten henne hadde jeg seriøst besvimt. Og har nå blitt kjent med fantastiske Bryanna Johnson som er min roomate. Hun har lært meg utrolig mye på noen få timer med tankegang og at hun hadde det akkurat som meg de første dagene, den første uken. Men hun fikk det bedre. Desverre drar hun fra meg allerede på mandag. Da er hennes måned her ferdig. Gruer meg helt utrolig til henne drar. Kan hende neste jente som flytter inn til meg er en super bitch og ikke er redd for noe i hele verden, med null forståelse for at jeg har angst. Bryanna var akkurat som meg, det får meg til å føle meg bedre. Bare av at vi er i samme rom hjelper på uroheten i kroppen min. Jeg må hvertfall holde ut en uke før jeg skal ta noen som helst beslutning. Vil jeg dette eller ikke? Hva mener dere som leser det her egentlig? Kommer jeg til å komme inn i rutinen etterhvert og like London? Er de følelsene her normalt de første dagene? Nå kan jeg virkelig ikke forstå at jeg ville ut fra Norge. Jeg hadde glemt hvor tøft jeg hadde det i Istanbul de første dagene. Det samme skjer nå. Men tilslutt gikk det over i Istanbul og jeg stortrivdes jo. Vil det skje her også? Det føles ikke slik i det heletatt akkurat nå. Hilsen Maiken som har mistet seg selv litt.
Eeey, nu kjør viiii!! Sitter trygt i den lille kjellerstuen min hjemme hos mami og papi. Venter på at onsdagen skal komme. Onsdagen kommer faktisk i morgen. Da drar jeg. Egentlig har jeg vært ganske nevermind til at jeg skal dra utenlands igjen. Gledet meg veldig med en gang jeg fikk vite det og hoppet et lite dverghopp av fryd og begeistring. Så gikk det noen dager og plutselig brydde jeg meg ikke noe særlig lengere. Og NÅ gruer jeg meg bare. Får et citymap i hånden av modellbyrået og there you go! Så skal jeg finne frem til hver eneste casting helt på egenhånd. Akkurat som det ekte modellivet er, akkurat som man ser på tv og film. Er vel ikke før nå jeg føler jeg med hånden på hjertet kan si jeg jobber ordentlig som modell. Reise rundt og oppleve fotoshoots og catwalks i andre land, er det som virkelig er modellivet føler jeg. Selvom jeg trur dette blir vanskelig. Jeg som sluttet med geografi i 9.klasse og har alltid vært den som har stelt meg bakerst når man har fått et kart og skal guide vei. Tru meg, det var en grunn til at jeg gikk bakerst. Overhodet ikke min aller sterkeste side. Men pappa fortalte meg i stad at det bor flere millioner mennesker i London som må finne frem på egenhånd hver eneste dag, og mange av de er mye dummere enn meg påstod han. Så da skal vel jeg også klare å finne frem?? Må bare si det til meg selv igjen. Du er flink til MASSE ANNET! Også har vi trikken. Eller som de sier i London UNDERGROuuuuuuND. Synes bare det høres helt villt ut jeg. Jeg tar faktisk ikke trikken i Oslo en gang. Betaler heller ekstra for en taxi som kjører direkte dit jeg skal. Men i London har jeg ikkenoe valg. Skal jeg på 4-5 castinger på 1 dag og tenker taxi er løsningen, trur jeg ikke lommepengene holder mer enn en uke tilsammen. Så jeg og UNDERGROuuuuuuND må bare få ting til å fungere. Det er jo fargekoder. Og jeg liker jo farger? Tenk på de som er fargeblinde. Hva klager jeg over… Ser rundt meg nå og ser virkelig ut som at jeg skal flytte hjemmefra. Stabler med klær overalt. Gleder meg til å se meg selv i speilet(med mindre jeg skal styre unna) etter 2 timer, rød og jævlig forbanna over at jeg fortsatt ikke får igjen støgge kofforten. Det er faktisk ikke sommer ENDAAAA, så skal dra med meg olanordmann ullgenserne ut av landet. Det skal ikke være noen tvil over hvilket land jeg kommer ifra. Det eneste jeg har fått vite om London er antall innbyggere, Underground har fargekoder og et bilde av hvordan leiligheten jeg skal bo i ser ut. Om noen har noen annen nyttig informasjon til et meget forvirret hode så send det over. Angående hode, jeg var hos frisøren i stad for de som synes slik informasjon er nyttig. Det ble bra, tilslutt. Selvom de startet på hodet mitt i går kveld. Har endelig fått meg langt hår(innimellom vel og merke). Det er clipson, så jeg tar det av og på når jeg måtte ønske. Prrraktisk. Passer jo fint hvis de ønsker meg med både kort hår og langt? Then i got i aaaall ;) jeg ble sponset fra butterfly. Så om du ønsker langt hår NÅ, både clips eller keratin så ville jeg tatt en titt. Par testbilder fra siste shoot med Jeanett Haslien, super fotografen. Legg merke til det flotte håret(fortsatt fra buttefly) men ikke tenk på det at jeg påpeker at jeg har vridd hånden min slik at den ser ut som er dinosaurklo.
Så får jeg bare si hadem, skal tilbringe resten av dagen min med den fantastiske kjæresten, mamma og pappa. Pluss resten av småsjafset jeg må gjøre før jeg drar, så neste updates blir direkte fra L-TOWN! En ting jeg ikke gruer meg til. Det er å fly. Synes det er veldig gøy. Skal lage en plakat på a4 ark hvor det står “reiser alene”, kanskje jeg får barnepakken å leke med på flyet. So looong! ;*
Helgen har vært legendarisk. Jeg var heldig eller Ingeborg var heldig og fikk pass til leiligheten, kua og papygøyen sin. Det er en hund. Men den fortjener ikke å bli kalt for noe annet enn en ku eller hest. Den hunden er så stor. Grandanoa eller hvordan denne utenomjordiske rasen skrives. Jeg er forelsket forresten, skal ha en slik en ku når jeg blir voksen og flytter for meg selv. Jeg bodde hos henne fra fredag til lørdag, med goooood samvittighet. På fredagen kom Eirin, som jeg elsker å kalle for Urin. Men har sluttet med det fordi hun synes ikke det er så fett. Forstålig egentlig, for det er jo faktisk en pen måte å bli kalt for avføring på. Vi hadde det utrolig bra, lo oss ihjel mens vi så en episode av Top Model. Ja sa jeg vi lo? Ja vi lo fordi vi fikk nok en gang direkte slengt i trynet hvor barnrumper vi egentlig var når vi var med på dette utrolige programmet. Bare hva vi hadde pakket med oss i kofforten? Min tankegang må ha vært. “FARGER. SKILL DEG UT PÅ TV. VIKTIG Å BLI SETT.” Det uringule(nå bruker jeg urin igjen, men det var faktisk uringult)håret med det trendye “indianerpregetbåndet” tredd stramt over hodet, helst nesten nede ved øyenbrynene. Jeg så ut som en overkjørt hippie som virkelig prøvde, men hadde misslyktes totalt.. Lørdagen var hysterisk. Siv kom en tur, jeg tvang henne med ut på tur i skog og mark. Den gigantiske hestekuhunden trengte jo å røre på seg. Vi løp, eller jeg løp på jordet, frem og tilbake i skogen. Etter en stund holdt jeg på å fryse ihjeeel. Det er aldri smart og ta på seg for mange lag med socks. Tok av et par og trøkte dem inn i jakkelommen, gikk med de sånn halveis ute av lommen, fordi jeg fikk ikke dratt igjen glidelåsen og tenkte det gikk bra. Vi dro hjem. Jeg kom til døren og skulle låse opp leiligheten. Hvor er husnøkkelen Siv? “JA HVOR FAEN ER HUSNØKKELEN!!!”. Great. Skrapet nesten hull i jakkelommenene og buksene for å finne dem, neida. Titt tei bortevekk. Det var mitt ansvar, jeg som skulle passe dem. Jeg kunne ikke skylde på Siv eller noen andre enn meg selv. Den følelsen. Den følelsen når det er DU som har skylden og ingen andre. Satt oss i bilen med en eneste gang, opp til skogen igjen og begynte å lete. Dette var dødsdømt. Forstår meg nå på utsagnet -finne nålen i en høystakk. Baaah. I det vi kom frem til den stien vi hadde vært på kommer det en traktor kjørende. NEEEEEEEEEEEEEEEI!!!!! Nå kjører jo den traktoren garantert over nøkkelen om den ligger der, og moser den langt ned. Sikkert helt ned til Kina med den flaksen jeg har nå. Vi står og gaper, alt går i slooowmotion mens vi ser de store hjulene mose seg nedover. Faen. Vi går meter etter meter og sparker deprimerende igjennom snøen. Ingenting. Jeg begynner å fryse ihjel på benene igjen. “Siiiv, jeg orker ikke mer. Fryser ihjel. Jeg får bare sende melding til Ingeborg og si det jeg. Fuckfuckfuck. Ser borte ved parkeringsplassen så gir jeg meg.” Siv: “Vi var jo på jordet og løp også, går og ser der jeg!”. Jeg finner ikke noen nøkkel på parkeringsplassen heller så jeg setter meg og hesten inn i bilen, mens jeg starter på meldingen til Ingeborg. “Heeeei.. Jeg har et problem Ingeborg. Du skjønner det at……….” Så kommer Siv løpende. Siv har en liten køddete djevelhjerne, så jeg viser bare tegn til henne mellom bilruten. Tommel opp eller ned? Hun sender en vanrett tommel tilbake. Jeg lukker opp bildøren og roper “FAAAANT DU DEEEEN ELLER IKKE???”. Hun gidder ikke svare meg. Ikke kødd med meg nå, tenker jeg i hodet mitt. Dette er sinnsykt surt. Jeg smeller igjen døren. Hun kommer bort og drar opp døren! “JEG FANT DEN!! :D :D :D”. “HVAAAA, ææææææææh kødder du!!!” Kjenner det kommer et hysterisk hahahaha ut av kjeften min. Jeg begynte nesten å grine. Hvor sykt er ikke det? Hun så løpe spor etter meg i snøen. Og et lite hull en halvmeter fra løpesporene, og oppi der begynte hun å grave, da fant hun en liten isklump. En nøkkelring med 2 nøkler. Jeg har alltid sinnsykt med flaks når det gjelder å finne ting. Men denne gangen var der Siv, all ære til Siv! Til gjengjeld fikk hun en makeover hvor jeg sminket henne, hun var babe resten av kvelden. Vi drakk vin og spilte partyalias med Christer og Lars helt til søndagsmorgen. Med nøklene, og alle dyrene trygt i hus. Neste gang jeg skal passe leiligheten skal nøklene være festet til en murstein, og jeg skal sveise igjen jakkelommene mine.
Ellers MÅ jeg meddele at jeg skammer meg virkelig over Grand Prix når jeg ser ansiktsutrykket over her. Ler AV det, ikke MED det.. Det finnes ikke noe flauere i hele verden enn å sitte å se på dette på en lørdagskveld, etter min mening. Det er så latterlig dårlig. Sangene, følelsene og alt i det programmet. Jeg synes virkelig det er en skam. Hvorfor skal man gjøre Grand prix så utrolig jalla? Hvorfor er det så jalla? Du merker når du hører en dårlig sang på radioen. Så sier du til deg selv. Ha-ha, det er jo en sånn typisk Gran Prix-sang. Jaaah, sier ikke det sitt? MEN, fasinerende er det alikevel. Sprer jo latter, man må jo bare le. Og det mest fasinerende/irriterende ved det hele er at det er disse HAT sangene du tilslutt går å synger på, de fenger jo så jævelig.
Sunn mat er viktig etter en usunn lørdag! God morgen søndag <3
